Kjære perfekte mennesker

Etter å ha bodd i Kina i fem år, så jeg min store del av "merkelig" atferd, skikker og holdninger. Jeg flyttet dit med en vilje til å holde et åpent sinn og omfavne opplevelsen uten skjønn.

Jeg mislyktes ofte.

En gammel dame som lar småbarnet lure på fortauet rett utenfor bygningsdøren min. Sinne på. Potte munn i fullt utstyr. F ** k dette stedet. F ** k denne uvitenheten. F ** k denne skitten…. F-bomber i massevis.

Pause.

Jeg valgte å flytte hit.

Pause.

Jeg burde reise bort hvis jeg ikke liker det.

Pause.

Jeg er en drittsekk.

To uker senere jager den samme gamle damen meg med kaffetrakten som falt ut av sekken min da jeg syklet bort på scooteren min.

F ** k meg.

Jeg er en drittsekk.

Denne gamle damen husker antagelig hungersnøden. Denne gamle damen har nok sett mer motgang enn jeg kan forestille meg. Denne gamle damen kan nok lære meg en ting eller to om livet.

Jeg ønsker å lære.

Spol frem til nå. Jeg er hjemme i Jordan. Hellig dritt! Hva skjer her? I løpet av de få månedene jeg har vært tilbake har jeg hørt mer sladder, dømmekraft og nedlatelse enn i hele fem år borte.

Vi går rundt selvopptatt i vårt eget ørsmå fragment av virkeligheten. Begrensningene for våre egne oppfatninger pakket inn i de små detaljene som egentlig ikke betyr noe. Vi føler hverdagens strev og smerter. Vi er tapt når ting ikke går riktig og blindt i ekstase når de er. Vi involverer hodet og tungene våre i glemmelige samtaler, leser bittesmå lydbiter på sosiale medier som utarmer oss og føler oss hjelpeløse og ubrukelige når vi er vitne til tragedie på storskjerm. Vi forakter de som er uenige med oss ​​og elsker de som stemmer overens med skjevhetene våre. Vi er bundet av forestillingen om at hvem vi er er fast.

Vi legger ikke merke til. Vi legger ikke merke til det. Vi ser ikke. Vi ser ikke. Vi er glade nok i begrensningene. Vi gleder oss over vår opplevde overlegenhet når vi kritiserer andre. Vi avskjediger mennesker for å være annerledes. Vi avviser helheten til en person for at han ikke mislikte et aspekt av det komplekse dem. Vi pusser av hele ideologier uten å se etter elementer vi kanskje vil like.

Vi må gjøre det bedre enn det.

Jeg er lei av å høre kritikk og dommer. Jeg er lei av nedlatende holdninger, unyttig sladder, klager uten handling, projeksjon uten refleksjon og mennesker som spiller offer som om de lever skyldløse. Jeg er lei av ubehagelige ord, motløs nedsette og oppsigelser. Jeg er over de som prøver å klatre på den moralske høye hesten på ryggen til andre. Jeg kan ikke være vitne til at folk fyller sine tomme liv ved å beskrive seg selv om andres liv.

Dette er rett og slett ikke bra nok. Vi må gjøre det bedre.

Syv milliarder mennesker på jorden. Syv milliarder måter å leve på. Og hvis det er en egenskap som ingen av oss kan flykte fra, er det at vi alle har feil. Sminken vår forhåndsbestemmer oss til å være fuck-ups i kjernen.

Hva med at vi husker det hver dag? Hva med å begynne med ydmykheten det gir?

Dette er et tilbud om en oppfatning til. Å legge merke til. Å se. Å se. Å stille spørsmål. Å lære.

Start hver dag med takknemlighet og et spørrende sinn.

Omfavne engasjementet for vekst.

Lær av noen som fikk deg til å smile og prøv å gjenta det.

Lær av å oppleve urettferdighet og velg å aldri påføre den.

Lær av dine verste øyeblikk og tilgi andre når de har det.

Lær av hvordan andre lever. Omfavne det du beundrer. Prøv å forstå delene du ikke har.

Lære. Ikke døm.

Lær i stedet for å bo.

Lær at energien din er bedre rettet mot deg selv enn å dømme andre.

Lær i stedet for å bli sint.

Bare f ** konge lærer å gjøre det bedre.

PS! I det minste er det ingen som driter utenfor døren.