Dagen da jeg nesten mistet meg !!!

“Alle tegn som vises i denne historien er slett ikke fiktive. Enhver likhet med virkelige personer, det å leve eller gjøre noe som helst er ikke tilfeldig fordi det er min egen virkelige historie. ”
På bildet: Gutten som spilte min rolle i barndommen og gikk seg vill. På grunn av hans rene ferdigheter i den situasjonen, skriver jeg denne historien og ikke vandrer og tigger på gatene i Bombay.

La oss lese hva som skjedde faktisk den gangen →

Tilbake i det aller første året av det 21. århundre (I 2001) →

Gateway of India Monument i Mumbai, India

Så på den tiden av året bestemte familien meg for å besøke den berømte Gateway of India i Mumbai. Og hele familien gjør oss som alltid klar til å reise til Mumbai, og vi nådde det til slutt etter å ha reist noen timer i toget.

Det var alle blekne minner for meg nå, da jeg bare er 7 år gammel da.

Men etter å ha gått gjennom noen bilder av reisen vår noen dager før jeg husket at vi har klikket på noen vakre bilder der, og et av bildene ble også datert 16. desember 2000 i den nederste delen.

Da er jeg klar til å gå seg vill i Mumbai →

Foto av Craig Adderley fra Pexels

Etter å ha streifet rundt Gateway of India og noen kjente steder i nærheten, står vi nå ved Mumbai jernbanestasjon for toget tilbake til Ahmadabad (Vår hjemby).

Og ingensteds fikk jeg naturens anrop (du vet hva jeg mener) med en masse smerter som oppsto i magen. Så jeg oppfordret faren min til å ta meg et sted for å få det innkommende.

Vi har toaletter og alt på selve stasjonen, men vet ikke hva som skjedde den dagen, han (min far) tok meg med på jernbanesporene nær plattformen vi står. Som vanlig menneske gutt, ble jeg også enig om å gjøre ting på jernbanesporene der han tok meg.

Når jeg er i ferd med å gjøre den tingen, ba far min meg om å vente på ham, da han klarer å komme på litt vann for å tørke av meg (det viktigste for å fullføre den tingen), så jeg satt i fortsettelse og han dro.

Nå er jeg helt alene mellom disse sporene og hørte plutselig stemmen til et tog som kommer i min retning (som på en eller annen måte bare er min illusjon), men jeg som barn ble livredd og løp derfra og begynte å søke på familiemedlemmer i det enorme mengden som alltid er nær umulig.

Men fra ingensteds fant denne gutten fra Guds egen bakgård (som jobber på et kontor på den plattformen) meg på roaming alene. Han tok meg med til kunngjøringshytta på plattformen og ba meg skrike ut navnene på familiemedlemmet mitt jeg kjenner.

Og her på dette tidspunktet brukte jeg min ukjente ferdighet til å huske navn og nummer for å skrike ut farens fulle navn, onkelens navn og noen få flere navn slik at de kan høre stemmen min fra hele stasjonsområdet. Og heldigvis fungerte det, og alle familiemedlemmene mine kom dit løpende til plattformhytta og fant meg.

Jeg ble fortsatt livredd for tanken på den hendelsen og forestiller meg hva som ville ha skjedd hvis den gutten ikke hadde funnet meg der den dagen. Jeg kan streife og tigge på gatene i Mumbai i dag og ikke skrive på Medium. Skummelt, ikke sant !!!

Men heldigvis gikk vi opp til toget til hjembyen og reiste tilbake. Det hele var så skummelt-spennende-alene-stolt følelse / opplevelse at jeg har gått gjennom den dagen.

Har du en slik barndomshistorie du vil avsløre eller dele med verden, så skriv i svar-delen, eller skriv din egen artikkel og del den med leserne og vennene dine.

Kudos til min barndoms selv !!!