Kampene om en utvandret i et land i den tredje verden

Det de ikke forteller deg før du flytter

(det er søte lille meg i Cozumel på ferie ❤)

Jeg må innrømme. Da jeg bestemte meg for å forlate Canada til Mellom-Amerika hadde jeg ingen anelse om hva jeg gjorde eller hva jeg fikk meg til. Not.a.fucking.clue. Alt som betydde meg var at jeg endelig dro fra det store, hvite nord og tok turen inn i en varmere sone.

Det var alt jeg brydde meg om.

Vintrene fra -25 til -40 C tar bompenger. Stol på meg på den. Den siste vinteren min i Nord-Ontario slo vi tre dager på -50. Jeg var så ferdig.

Den vinteren jobbet jeg rumpa for å bli frilanser på heltid slik at jeg kunne gi opp jobben min på salongen som frisør og dykke ned i tropiske klima. Og det fungerte. Sommeren 2015 leverte jeg avskjed på salongen og begynte å tenke på Mellom-Amerika.

Ingen anelse hvor jeg var på vei. Det spilte ikke en gang på det tidspunktet. Jeg visste bare at jeg var på god vei til å få drømmene mine til å gå i oppfyllelse. Å være en kanadisk Expat i den tredje verdenen.

I oktober var jeg på et fly med enveisbillett i hånden som flyr til Guatemala. Valglandet ble faktisk ikke valgt av meg. Jeg er en Vekten. Vi har en hard nok tid til å bestemme hvilken fargeundertøy vi skal ha på deg om morgenen.

Jeg ropte opp en tebladleser og ba henne velge et land for meg. Hun gjorde. Jeg hang med og bestilte flyreisen min. Bare sånn. Du kan si at jeg er litt gal.

Uansett. Nok om det.

Her gooooo ...

Jeg valgte en by og bort gikk jeg. Ikke en omsorg i verden (ok vel kanskje en eller 10), og jeg var endelig ute av å leve drømmen jeg hadde tenkt på i årevis.

Jeg kom bare ned med to kofferter da jeg ærlig talt ikke ante hvor lenge jeg skulle vare her. Jeg stappet så mye første verdens ting i disse jeg kunne. Lite visste jeg den gangen jeg skulle bo her, i veldig lang tid.

  • Første kamp - ikke nok ting fra første verden som jeg ‘må ha’ som hårprodukter. Jeg er en hår snobb. Ingenting annet enn salong profesjonell dritt går i håret mitt. Jeg antok (ja, jeg vet, dårlig idé) at du kunne finne det meste av det gode her, men i virkeligheten kan du ikke gjøre det. Tingene du finner er så latterlig overpriset, du lærer bare å klare deg uten.
  • Andre kampspråklige barrierer er en virkelig vanskelig jævla ting. Igjen antok jeg (sier ikke engang det) at det i det minste ville være et godt antall lokale som kunne snakke engelsk. Nei. Ikke en sjanse. De første 6 månedene mine her var ekstremt frustrerende, da jeg ikke kunne kommunisere det jeg trengte. Jeg skal innrømme at jeg til og med gråt og lurte på hva jeg gjorde her i utgangspunktet
  • Tredje kamp - å finne venner. Å sikker på at det er mange utvandrere her, men å faktisk finne noen som er relativt likeinnstilt, og at du liker enda litt er tøft. Etter litt over 3 år kan jeg si at jeg nå har en eller to nære venner, men jeg skulle ønske jeg hadde en eller to av vennene mine hjemmefra.
  • Fjerde kamp - du blir syk, mye. Jeg har vært syk her nede flere ganger på tre år enn jeg har vært i 10 tilbake i Canada. Du må alltid være forsiktig med gatemat. Det er ingen helse- og matsikkerhetsinspektører her. Du går på håp. Det håpet fungerte ikke så bra for meg noen ganger, og det er ikke pent. I to år kjøpte jeg blandede nøtter fra en leverandør, og en dag ble jeg syk av dem. Det er en hit and miss.
  • Femte kamp - datingscenen finnes ikke. I hvert fall ikke der jeg er uansett. Det er praktisk talt umulig å møte en ‘god’ mann som jeg er forenlig med. Det er ingen dating-app her. Du bokstavelig talt bare venter og håper vinden blåser noen inn snart. Batterier kommer godt med i mellomtiden.
  • Sjette kamp - kulturen og mentaliteten her er SÅ annerledes. Nå er jeg ikke en fullstendig idiot. Jeg visste at det ville være. Hvor mye det faktisk er er virkelig vanskelig å bli vant til med det første. Du må gå fra en "i en hast go go go" livsstil i den første verdenen for å "ikke bekymre deg, det er ok, sakte ned" tempoet her nede. Det er veldig frustrerende når du forventer det samme servicenivået du hadde hjemme. Du får det bare ikke her. Du lærer å roe ned faen etter en stund og la ting gli.

Jeg har lært å leve med mange av disse kampene (tydeligvis) og er heldig nok til å få folk tilfeldig til å komme ned fra enten Canada eller USA akkurat i tide til at jeg trenger flere ting fra første verden. Sønnen min lager meg ganske pent.

En gang måtte jeg kjøpe sjampo i dagligvarebutikken og var glad da håret mitt ikke falt ut.

Uavhengig av kampene du bare blir vant til, ville jeg ikke byttet inn dette livet for noe annet i hele den store verden. Jeg kan ærlig si at jeg aldri har vært lykkeligere. Friheten og den indre roen jeg har nå er utenfor beskrivelsen.

Selv om jeg opplevde et lite kultursjokk (det er en underdrivelse) de første 6 månedene, forberedte ingenting meg på sjokket jeg ville føle når jeg måtte reise tilbake til den første verden etter å ha vært her i over ett år. Nå var det tøft.

Jeg hadde blitt så vant til å leve et enkelt liv, omgitt av skjønnhet og fattigdom, at da jeg tok en forretningsreise til London gråt jeg etter 4 dager på å reise hjem igjen til Guatemala.

Jeg tror alle burde oppleve livet, om ikke bare for et kort besøk, i et land i den tredje verden. Det blåser tankene dine helt og får deg til å se på livet ditt og verdenen din i et helt annet lys.

Fred og kjærlighet

xo iva xo